Platformernes alder


MEDIER: Forfatter Geert Lovink analyserer nutidig brug af sociale medier og ser på en mulig ende på "platform nihilisme".

Zajc er medieforfatter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbejder i Slovenien, Italien og Afrika.
E-mail: melita.zajc@gmail.com
Offentliggjort: 2019-11-01
Trist af Design: On Platform Nihilism
Forfatter: Geert Lovink
Pluto Press, Det Forenede Kongerige

Titlen siger det mest. Og det er en bitter bog. Skrevet i en essayistisk stil med selvfortælling diskuterer vi de ting, vi alle anerkender fra hverdagen, siden sociale medier blev vores hele verden. Adfærdsanalyser og falske nyheder er varme emner, men der er andre, mindre synlige, ændringer, der er tydelige: uklar
grænser mellem arbejde og privatliv, usikkerhed skabt af konstant tilgængelighed, det paradoksale kløft mellem det hyperindividualiserede subjekt og den sociale mentalitet i medierne, presset om at leve et forudsigeligt liv, konstant social rangliste, udvidet - men usynlig - hierarkier, ligegyldighed, had.

På trods af den bitre tone er det en fornøjelse at læse bogen. For det er ikke kun iagttagelse; det giver temaerne en bredere kontekst og placerer dem i en historisk kontekst. Tag fx hype omkring big data og kunstig intelligens: Vi er imponeret over den viden, vi kan få ved at analysere store mængder information, samtidig med at vi ved, at det betyder indsamling af information om os, hvilket igen gør os ængstelige. Forfatter Geert Lovink sætter disse bekymringer i sammenhæng med modstanden mod folketællingen i Holland i 1970'erne og den tyske protestbevægelse i 1983. «Disse modstandere accepterede simpelthen ikke denne store dataindsamling af personlig identitet, der inkluderede religion, politisk position og etnisk baggrund for den identificerede »(S. 88). Han forklarer i dybden og detaljeret hvordan dagens fokus på computerens brugergrænseflade kommer i vejen for dets oprindelige formål og dermed det faktum, at statistikker og computere har en fælles oprindelse i den omfattende brug af IBMs stempelkortteknologi, skabt af nazisterne til at koordinere tvangsarbejde, og brugt at udføre Holocaust, da de systematisk talte og udvælgede jøder (s. 84).

Platformernes alder

Datamaskinen ble brukt til befolkningskontroll og folkemord (s. 79) lenge før vi entusiastisk hyllet den som et frigjøringsverktøy for individ og samfunn (s. 80). Første gang jeg hørte om Geert Lovink, en teoretiker, aktivist og nettkritiker som «har gjort en innsats for å forme utviklingen av internettet», var på midten av 90-tallet. Det var da han grunnla den internasjonale Nettime (e-postliste), og jeg skrev et essay for heftet som ble utgitt i forbindelse med Nettime May Conference – Beauty and the East, arrangert av Nettime og Ljudmila (Ljubljana Digital Media Lab) i Ljubljana i 1997. Dette var de nye medienes tid, skriver Lovink, «hvor vi – aktivister, kunstnere, designere og lokale grasrotbevegelser – trodde vi kunne spille en rolle». Men «denne korte sommeren med nettkritikk» kom og gikk, og den risikokapitalistiske monokulturen med hypet e-handel overlevde helt til dotcom-boblen sprakk og tvillingtårnene i New York falt i 2001. Det som fulgte, var Web 2.0, «en rolig gjenoppbyggingsperiode» med blogger, RSS-feeder, brukergenerert innhold og Googles inntog. «Kunnskapen nettverkene hadde tilegnet seg i de tidligere fasene, ble forvandlet til […] profitt for de få».

Datamaskinen ble brukt til befolkningskontroll lenge før vi hyllet den
som et frigjøringsverktøy.

«Internettets fjerde fase» begynte etter den globale finanskrisen i 2008, og «kjennetegnes av ekstraktivismens oppblomstring» (s. 63). 1980-tallet var medienes gullalder og nettverkene dominerte 90-tallet, og nå er vi på god vei inn i plattformenes tidsalder.

Sad by design

Abonnement 195 kr. / Kvartal

Når vi i dag fremdeles hører begrepet «nye medier», skriver Lovink, er det fordi vi ikke har evnet å utvikle god teori rundt temaet i løpet av de tiårene nye medier har gjort seg gjeldende. Til tross for overveldende globale statistikker som viser at «majoriteten av verdens befolkning (55 prosent i juni 2018) er pålogget internett, hektet på plattformer» (s. 62), har ingen i fullt alvor gitt seg i kast med å etablere seriøse internettstudier, og i hvert fall ikke plattformstudier. «Kunstrettede programmer for nye medier har enten blitt nedlagt i stillhet, blitt omgjort til harmløse […] samarbeid som ‘digital humaniora’ eller blitt sugd inn i medienes og kommunikasjonsbransjens formidlingslogikk.» Tilgangen til kunnskap og informasjon om nye medier er svært begrenset, noe som undergraver vår evne til fullt ut å forstå konsekvensene den samtidige plattformepoken har for folk og samfunn. «De hvite mannlige nerdene på ingeniørstudiene og handelshøyskolene ble risikokapitalister og har oppnådd kulturell dominans – Silicon Valley-modellen repeteres, og de med bakgrunn fra sosialvitenskap, kunst, humaniora og design blir skjøvet ut på sidelinjen.»

Medienes materialitet

Vår mangel på et teoretisk rammeverk gjør Lovinks arbeid – og også denne boken – enda viktigere. Forfatterens akademiske «rollemodeller» er de tyske medieteoretikerne Klaus Theweleit og Friedrich Kittler. De undersøkte medienes traumatiske røtter i andre verdenskrig og fant at «man ikke kunne skille mediene fra militæret». Dette var en tilnærming som var «radikalt forskjellig fra ITs […] endeløse hype og deres besettelse av framtiden». En annen akademisk kilde for Lovink er antologien Texte zur Medientheorie, publisert av Reclam i 2004. Her understrekes medienes materialitet (s. 63), noe som forklarer forfatterens modige påstand om at plattformene vi kommuniser gjennom, er utformet for å gjøre oss triste.

«Kunnskapen nettverkene hadde tilegnet seg i de tidlige Fasene, ble forvandlet til profitt for de få.» Gert Lovink

Dette er ikke et deterministisk perspektiv beslektet med McLuhans «mediet er budskapet», i den forstand at mediene skaper samfunnet. Tristesse eksisterte naturligvis lenge for sosiale medier, men denne spesifikke formen for tristhet er en sorg som manifesterer seg når vi «ikke lenger kan skille mellom telefon og samfunn. Om vi ikke fritt kan endre profilen vår og føler oss for svake til å slette appen, er vi dømt til febrilsk å sjekke oppdateringer i alle ledige stunder» (side 47). Det er langt fra en naturlig reaksjon; denne formen for tristesse er integrert i selve utformingen av brukergrensesnittet og designen av appene (side 51).

Dette er en skremmende innfallsvinkel, men Lovink presenterer den med personlig overbevisning og akademisk grundighet, gjennom en dialog med andre akademikere, og som et resultat av et særegent skille mellom det individuelle og sosiale i dagens sosiale medier. Som internettforskeren Sherry Turkle sier: Vi er alene sammen. Lovink knytter sin forskning og sitt akademiske arbeid sammen med historisk informasjon og samtidens kritiske teorier. Men bokens største fortrinn er dens forslag til løsninger.

Boken er riktignok bitter, men overhodet ikke pessimistisk. Om du vil lese en bok i høst, sørg for at det er Sad by Design.

Oversat af Vibeke Harper

Efterlad en kommentar

(Vi bruger Akismet til at reducere spam.)